E134 Miljøvegens far er gått bort
Det var med sorg vi i dag mottok meldingen om Johannes Sørlis bortgang. For oss som er opptatt av at Norge skal få det veinettet landet så sterkt trenger, har sivilingeniøren fra Stord vært en inspirator av rang. Han hadde en evne til å tenke nytt og se helhet som bare kan kalles visjonær. Blant annet var det Johannes som så hvordan en ny hovedvei mellom øst og vest over Haukeli kunne bli en hovedforbindelse mellom Norges befolkningsmessig og økonomisk tyngste regioner.
Han viste her sin evne til å tenke i nye baner: I vest foreslo han forgreninger til Bergen og Haugesund med tilknytninger til den kommende E39. Dermed blir den nye veien over Haukeli den naturlige ruten østover for trafikken fra hele området mellom Stavanger og Bergen. I øst ville han knytte hovedforbindelsen opp mot de sentrale industriområdene i Grenland, Buskerud, Vestfold og Oslo-regionen og la veien så gå videre over Oslofjorden sør for hovedstaden, med tilknytning til E6 og E18 med forbindelse til Kontinentet og Sverige. Slik så han hvordan det som for de fleste bare skulle bli en ny vei mellom Oslo og Bergen istedenfor kunne utvikles til en hovedarterie i hele det norske transportbildet.
Når en først ser planen i sin helhet fremtrer den som den åpenbart mest fornuftige løsningen. Det meste tyder da også på at regjeringen til syvende og sist vil lande på eller svært nær løsningen Johannes har foreslått, slik den nå fremstår etter at han gjennom årene har lagt et stort arbeid i å videreutvikle planene. Blant annet har han innført nye tunneler ved Røldal som gir en vesentlig bedre og mer vintersikker trasé, dessuten en kraftig utretting av traseen gjennom Telemark. Resultatet er at den opprinnelige ideen med senere forbedringer vil gi en østvest-forbindelse som blir kortere og får mindre høydeforskjeller enn noen av alternativene, dessuten full vintersikkerhet og knapt noen rasfare i det hele tatt for bare å nevne noen av fordelene.
Men om forslaget var godt, så var det sterke særinteresser som sto imot og kjempet for sitt, slik det gjerne blir når norske veiprosjekter planlegges. Johannes engasjerte seg med styrke i kampen for at den sunne fornuften skulle vinne frem. Han samlet meningsfeller rundt seg i Haukeliveiens venner, en organisasjons som arbeidet med å fremme prosjektet som i første omgang fikk navnet Ekspressveien. Etter hvert som striden med særinteressene gikk sin gang fikk Haukeliveiens venner fastere organisering. Navnet ble endret til Vegforum Øst-Vest, mens selve veiprosjektet ble omdøpt til E134 Miljøvegen.
Selv deltok Johannes aktivt i debatten inntil ganske nylig, alvorlig sykdom til tross. Han var utrettelig i å påpeke viktigheten av at politikerne nå samler seg om én hovedforbindelse, istedenfor å spre ressursene. Bare slik kan vi få trafikkgrunnlag for å bygge en gjennomgående firefelts motorvei mellom landets viktigste regioner. Han så klart at dette er det eneste fremtidsrettede om man skal få en effektiv forbindelse med høy sikkerhet. Begge dele trengs på en strekning som vil betjene 160 000 bedrifter og tre millioner mennesker i dag, og mer enn fire millioner i 2030, i følge Statistisk sentralbyrås prognoser.
Om mange valgte å gå imot planene Johannes utviklet, og noen til og med hånlo, så er det altså i dag mye som tyder på at hans visjon kan bli virkelighet i årene fremover. Både Vegforum Øst-Vest og Aksjon Bedre Vei, der Johannes var en av stifterne, vil fortsette arbeidet for E134 Miljøvegen. Det er trist at vi ikke lenger har Johannes med oss i dette arbeidet, og enda tristere at han ikke får oppleve det, om regjeringen slik det meste tyder på, vil følge veien den visjonære hedersmannen har vist oss.
På vegne av Aksjon Bedre Vei
Erik Grieg Riisnæs
