Godt begynt, langt igjen?

Nye Veier AS er i full gang med å bygge ny e18 mellom Tvedestrand og Arendal. (Animasjon Nye Veier)

Etter mange tiår med en bedrøvelig veipolitikk og Europas dårligste veinett er det faktisk på mange måter nye tider i veisektoren. Vi ser en sterkere vilje til å bruke penger på utbyggingsprosjekter, og etableringen av Nye Veier AS har bidradd til nytenkning og effektivisering. Vi ser også en gryende forståelse for at fortidens planleggingsregime og endeløse omkamper ikke kan fortsette. Resultatet er at veibyggingen skyter fart. Men er det de riktige prosjektene som prioriteres? Eller kan fortsatt politiske og lokale særinteresser overkjøre fagkompetanse og rasjonelle vurderinger? Er norsk veipolitikk fortsatt preget av overdreven detaljstyring og dårlige valg som resultat av tvilsomme prosesser i Stortinget, i Transport- og kommunikasjonskomiteen, kanskje til og med i regjeringen indre gemakker?

Dette er den første i en serie artikler
der OBV ser nærmere på forholdet
mellom politikk og utviklingen av
veinettet – og på hvordan man
har løst dette i enkelte andre land.

Det har skjedd mye i norsk veipolitikk siden Organisasjonen Bedre Veier (OBV) så dagens lys i 2012, den gang under navnet Aksjon Bedre Vei. Målet med organisasjonen har hele tiden vært å arbeide for en raskere og mer rasjonell utbygging av et nasjonalt hovedveinett:

Helhetlig bygging av lange, fullfinansierte strekninger – og ikke en stykkevis og delt utbygging, avhengig av uforutsigbare bevilgninger i skiftende regjeringers statsbudsjett.
Enklere og raskere planprosesser med færre muligheter for omkamp.
Bedre vedlikehold av eksisterende veier og innhenting av vedlikeholdsetterslep.
En kraftig økning av veibevilgningene – i erkjennelse av at et velfungerende veinett er en både lønnsom og nødvendig investering for å styrke og bevare fremtidig konkurransekraft i norsk landbasert næringsliv.
Rasjonelle valg og prioriteringer basert på realistiske prinsipper for samfunnsøkonomisk lønnsomhet – og ikke på særinteresser, politiske hestehandler og behov for å ”hilse hjem” til egne velgere.

Langt bredere tilslutning

Dette er mål OBV fortsatt arbeider for – selv om mange av dem i mellomtiden har fått en langt bredere tilslutning enn da vi begynte, uten at vi skal ta mer enn en meget beskjeden del av æren for dette. I ganske brede politiske miljøer har det imidlertid bredt seg en forståelse for at et moderne veinett er viktig for at vi skal kunne opprettholde levestandard og velferd i fremtiden, at gode veier ikke er kostbar luksus. Denne forståelsen har allerede resultert i betydelig høyere bevilgninger og mer ambisiøse planer. Og ikke minst har vi fått et mer rasjonelt utbyggingsregime: Etableringen av Nye Veier AS har skapt et alternativt fagmiljø som bidrar med nye tanker, løsninger og metoder. Dette har fått positive ringvirkninger også i gode gamle Statens vegvesen.

Oljerikdom som problem

Da vi etablerte organisasjonen var det populært å trekke frem at Norge og Albania knivet om å ha det dårligste veinettet i Europa. Dette til tross for at Norge, i motsetning til fattige Albania, på denne tiden hadde rekordhøye petroleumsinntekter. Tvert imot var aktivitetsnivået i offshore-næringen for mange et hovedargument mot økte veibevilgninger: Mer penger til vei ville bidra til overoppheting av norsk økonomi, ble det fremholdt fra mange politikere og økonomer.

Men tidene skifter. Lavere oljepriser, mindre økonomisk press, en ny nøkternhet i offshore-bransjen, en bredere forståelse for at petroleumseventyret etter hvert vil ta slutt og at vi må forberede det vi skal leve av etterpå: Alt dette har bidradd til veisektoren har fått en betydelig sterkere posisjon i det politiske bildet.

Ap, Høyre, Frp

De første tegnene på at det var veipolitisk nytenkning i gjære på regjeringsplan så vi i de siste årene under regjeringen Stoltenberg. Det var imidlertid først da Erna Solberg rykket inn i statsministerkontorene og Ketil Solvik-Olsen i Samferdselsdepartementet at utviklingen skjøt fart. I dag møter man i de fleste partier, i hvert fall de litt større, en helt annen forståelse for at Norge trenger en effektiv utbygging av et landsdekkende hovedveinett som binder sammen byer og større tettsteder.

Nasjonal transportplan 2018–2029 (NTP), fremlagt i april i fjor, er da også langt mer ambisiøs enn noen av forgjengerne. Fremskrittspartiet og Høyre har gitt uttrykk for at det skal bevilges vesentlig høyere beløp til veisektoren, mens Arbeiderpartiet lover å bevilge enda mer. Det gjenstår selvfølgelig å se i hvilken grad løfter og ambisjonene i NTP blir fulgt opp i praksis, men mye tyder på at dette vil skje i høyere grad enn vi har vært vant til fra tidligere NTP-versjoner.

Pølser og veipolitikk

Tysklands første kansler, fyrst Otto von Bismarck, skal ha uttalt noe i retning av at «den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Vi skal ikke mene noe om pølsene, men søvnløshet er definitivt en rimelig reaksjon på norsk veipolitikk. Her har vi lange tradisjoner for at prioriteringer og valg av hva som skal bygges ofte bestemmes av prosesser hvor overordnede nasjonale mål og hensyn står langt nede på listen over hva som er viktig. Det er trolig få politikkområder hvor lokale særinteresser og private egeninteresser har tilsvarende fritt spillerom. Stortingspolitikere har stadig lagt seg opp i detaljer i trasévalg og løsninger på tvers av alle faglige anbefalinger, og det finnes mange eksempler på at hensynet til lokale virksomheter og pølsekiosker i realiteten blir langt mer avgjørende enn byggekostnader og kjøretid for de store trafikantgruppene. I Stortingets transport- og kommunikasjonskomité har det vært hestehandlet frist om veistumper uten sammenheng, og om kostbare veianlegg som nesten ingen trenger, og som fremtrer som absurde når økonomisk samfunnsnytte tas i betraktning. Vi har hatt regjeringer som har foretatt uforståelige feilprioriteringer, og samferdselsministre som har lagt veier i milliardklassen gjennom hjembygda istedenfor å følge rasjonelle trasévalg.

I veipolitikken gjelder kort sagt ikke de samme kravene til habilitet og saklige hensyn som vi ellers forventer i et samfunn som roser seg av å være blant verdens beste og minst korrupte. Og her står vi overfor en av hovedårsakene til at Norge har et veinett som faller igjennom i sammenligning med nær sagt alle andre industrialiserte land.

Dermed blir det store spørsmålet: Er prioriteringene og valgene hos dagens regjering blitt mer rasjonelle og faglig forsvarlige, og tilsvarende mindre preget av utenforliggende interesser og hensyn? Dette er tema for artikkel to i OBVs serie ”Veien videre mot bedre veier”.