– Investeringer i lønnsomme veiprosjekter er blant de beste og sikreste Norge kan gjøre. Og vi kan bygge ut langt mer infrastruktur enn vi gjør i dag uten å skape oppheting av økonomien. Bare vi gjør det riktig, sier professor Torger Reve ved Handelshøyskolen BI.
Under E39-konferansen i Molde tidligere i år vakte Torger Reve betydelig oppmerksomhet da han lanserte ideen om at Statens pensjonsfond utland (oljefondet) skal få adgang til å investere i lønnsomme norske infrastrukturprosjekter, i tillegg til utenlandske verdipapirer og eiendommer. Reve stiller seg imidlertid åpen også for Aksjon Bedre Veis forslag om et eget Statens investeringsfond for infrastruktur (SIFI):
– Dette er en interessant idé som vil kunne gi tilsvarende positive virkninger. Hovedgrepene er de samme – at deler av oljeformuen investeres direkte i lønnsom infrastruktur, og at dette gjøres etter en modell som ikke begrenses av den såkalte handlingsregelen. I tillegg har SIFI-modellen andre grep som det er verdt å se på, sier han.
Den store feilen
Torger Reve understreker ellers at han ikke angriper handlingsregelens grunnprinsipp – at andelen av olje- og gassinntekter som bevilges til innenlandsk forbruk over statsbudsjettet ikke skal overstige forventet avkastning av oljefondet, skjønnsmessig satt til fire prosent.
– Det er i og for seg en fornuftig tanke at vi bare skal forbruke løpende avkastning, mens selve fondskapitalen er i behold for fremtidige generasjoner. Den store feilen er at veibygging blir regnet som forbruk. I virkeligheten er lønnsomme infrastrukturprosjekter fremtidsrette investeringer som vil være til nytte og gi samfunnsøkonomisk avkastning i årtier fremover, på linje med oljefondet eller sannsynligvis bedre, sier han.
Under streken
Torger Reve deler ikke bekymringen som Finansdepartementet og mange innenfor det politiske miljøet har for at utbygging av sårt tiltrengt infrastruktur skal gi overoppheting av norsk økonomi.
– Vi kan engasjere utenlandske selskaper til å stå for prosjektering og byggearbeider, og da blir påvirkningen marginal. Det er derfor fullt mulig å øke utbyggingstakten uten å komme i konflikt med handlingsregelens formål, sier han.
Samtidig mener Reve at veiinvesteringer må vurderes på linje med statens investeringer i for eksempel oljesektoren og prosjekter innenfor elektrisk energi og luftfart.
– Dette er lønnsomme investeringer som går utenom statsbudsjettet, såkalt ”under streken”, og dermed ikke begrenset av handlingsregelen. Innvirkningen disse og andre statlige investeringer har på temperaturen i norsk økonomi bør imidlertid behandles helhetlig. Det er ingen rasjonell grunn til å sette lønnsomme vei- og jernbaneinvesteringer i en negativ særstilling, og det gjør man når disse plasseres over streken, sier han.
Tid for nytenkning
Professoren er innforstått med at synspunktene hans vil virke utfordrende på mange av landets finanspolitikere.
– Tiden er imidlertid mer enn moden for nytenkning i både Finansdepartementet og de politiske partiene. Ikke minst må de utvikle en sterkere bevissthet om forskjellen mellom investeringer og forbruk, sier Reve – og understreker igjen viktigheten av at hvert enkelt prosjekt som skal finansieres gjennom SIFI eller eventuelt oljefondet fyller kravene til samfunnsøkonomisk lønnsomhet, men beregnet etter nye og mer realistiske kriterier enn dem man hittil har brukt i veiplanleggingen i Norge.
– Vi må ha et klart skille mellom veier som bygges fordi de reelt sett er lønnsomme, og veier som bygges ut fra andre hensyn. De sistnevnte må finansieres gjennom ordinære bevilgninger over statsbudsjettet, slik det gjøres i dag. Prosjekter med en lønnsomhet på linje med eller bedre enn avkastningen i oljefondet kan derimot med fordel finansieres med fondsmidler, sier Torger Reve. Rent praktisk ser han for seg at aktuelle veiprosjekter organiseres som egne selskaper, og at investeringene skjer i form av aksjeinnskudd eller obligasjoner.