– Handlingsregelen sikrer på ingen måte at vi gjør de riktige investeringene. Tiden er inne for en justering av hvordan regelen praktiseres. Bruken av oljepenger bør dreies fra generell offentlig utgiftsvekst og mer mot målrettet investering i infrastruktur, forskning og utdannelse, sier Hilde C. Bjørnland, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi på Handelshøyskolen BI.
Det er nå snart tolv år siden den såkalte handlingsregelen for finanspolitikken ble innført. Nå er det er på tide med justeringer, mener Bjørnland, og viser til retningslinjene for finanspolitikken fra mars 2001. Her presiseres det at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen i økonomien. «Lavere skatter og avgifter for næringslivet, bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe frem ny kunnskap gjennom forskning og utvikling» er tiltak som blir nevnt.
Forbruk
– I praksis har politikerne i for stor grad brukt handlingsrommet til å øke utgiftene til forbruk på en rekke områder, uten tilstrekkelig prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, sier Hilde Bjørnland. Én av konsekvensene av dette er at Norge fortsatt sliter med en underutviklet samferdselssektor som gir tap og merkostnader for både næringslivet og samfunnet generelt.
– Nå er tiden inne for at politikerne dreier oljepengebruken fra generell offentlig utgiftsvekst til målrettet investering i infrastruktur, forskning og utdannelse. Da vil oljeinntektene også komme fremtidige generasjoner til gode, i tråd med de opprinnelige intensjonene bak handlingsregelen, sier hun.
Realistisk beregning
I denne sammenheng ser Bjørnland det som positivt at vi har fått mer realistiske beregningskriterier for avkastningen av infrastruktur – slik blant andre det statlig oppnevnte Hagen-utvalget har tatt til orde for.
– Nå vil trolig flere veiprosjekter vise seg å være lønnsomme. Da vil kanskje også politikerne være mer villige til å prioritere dem, sier hun.
Mindre igjen for pengene
Men om Hilde Bjørnland vil at veiformål skal prioriteres, så er hun samtidig opptatt av at den totale pengebruken må holdes under kontroll. Derfor er hun skeptisk til å finansiere infrastrukturutbygging gjennom egne investeringsfond, slik ABV har foreslått.
– Problemet med fondsfinansiering er at en større del av pengene til infrastruktur løftes ut av statsbudsjettet. Dermed åpner det seg muligheter for å øke bevilgningene til andre formål, muligheter jeg er redd for at politikerne vil gripe. Da får vi større statlig pengebruk totalt, og dermed forsterket kostnadsvekst. Resultatet er at vi får mindre igjen for pengene, sier hun – og legger til at det sier sitt at det norske statsbudsjettet allerede er 40 prosent høyere per innbygger enn det svenske.
Prioritere vei
Bjørnland mener derfor at vi bør stille strenge krav til hva vi bruker oljepengene på. Disse midlene er jo egentlig øremerket vekstfremmende tiltak.
– Oljemidlene må brukes til å styrke vår vekstevne på sikt. Det er AS Norge mest tjent med. Og hvis vi skal få en fornuftig utbygging av lønnsom infrastruktur og samtidig unngå for sterk kostnadsvekst, så tror jeg ikke at vi kommer utenom at politikerne rett og slett må prioritere vei fremfor mindre lønnsomme investeringer og rent forbruk, sier hun.
Hilde Bjørnland ser at det kan bli krevende å få til en slik endring i praksis. Hun mener at et første skritt vil kunne være en ordning der politikerne konsentrerer seg om å gi generelle rammer for samferdselssektoren, mens detaljer og konkrete beslutninger overlates til fagorganer.
– Da vil man i det minste kunne håpe på en utbygging basert på mer rasjonelle prioriteringer, og mindre på private og lokale interesser i bestemte veistrekninger, sier hun.
