KOMMENTAR. Vi får stadig ferske eksempler på at det ikke er så lurt at politikerne står for enkeltprioriteringer i samferdselspolitikken. Og dette er faktisk ikke en selvfølgelig demokratisk rettighet for våre folkevalgte. De fleste land har en annen praksis. Og bedre veier.
Moderne og effektive vei- og jernbanenett er blant de viktigste investeringene Norge må gjøre for at vi skal ha et næringsliv som gir oss fortsatt velstand når oljeinntektene tar slutt. Derfor er det urovekkende at det er politikere som ofte er mest opptatt av å hilse hjem til egne velgere som skal stå for prioriteringene.
Opseth
”Å ta en Opseth” er et uttrykk mange vil huske fra 1990-tallet. Kjell Opseth (Ap) var en av norgeshistoriens mest handlekraftige samferdselsministre. Og den beste hestehandleren av dem alle: Uttrykket skyldes ikke minst hans manøvrer for å legge det som var ment som stamveien mellom Oslo og Bergen, gjennom eget hjemdistrikt. Verdens lengste veitunell, mange ekstra kilometer, forlenget reisetid og ekstra kostnader var bivirkninger. Men han fikk det som han ville – i bytte mot løfter til SV om snarlig utbygging av Ringeriksbanen, som skulle forkorte reisetiden med tog på strekningen Oslo–Hønefoss–Bergen.
Men SV venter fortsatt på Ringeriksbanen. Og det er bred enighet om at vi ikke har fått noen reell hovedkorridor mellom Norges to største byer, og like bred enighet om at en av de mulige rutene bør oppgraderes – men selvsagt full strid om hvilken.
Florerer fortsatt
Dårlige erfaringer gjennom mange tiår til tross, samferdselspolitisk hestehandel og absurde prioriteringer av egen hjemtrakt florerer fortsatt. Det siste ble nylig illustrert ved at samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) vil bruke 800 millioner kroner på å elektrifisere Meråkerbanen, en syv mil lang jernbanestrekning i Nord-Trøndelag, som ikke har godstrafikk og bare to korte persontog i hver retning daglig.
Dette er en strekning som hverken Jernbaneverket eller aktuelle transportselskaper vil prioritere. De viser til at et finnes andre og langt mer lønnsomme jernbaneinvesteringer med bedre miljøeffekt som bør gjøres i hovedstadsregionen såvel som i Trøndelag og Nordland. Ovenstående i følge en reportasje laget av NRK.
Enorme feilinvesteringer
Dessverre føyer Marit Arnstad seg her inn i en lang tradisjon som har påført Norge enorme feilinvesteringer og tap gjennom årene. Hun er forøvrig i slett selskap med mange representanter for de øvrige stortingspartiene. Godbiter til velgerne der hjemme, og hestehandler der du støtter min veistump mot at jeg støtter din, har preget norsk samferdselspolitikk i overskuelig fortid. Dette er en av hovedårsakene til at Norge har dårligere vei- og jernbanenett enn svært mange utviklingsland, og langt dårligere enn land det er naturlig å sammenligne seg med.
Sistnevnte er beklageligvis også de landene vi skal konkurrere med. Da gjør våre politikere det vanskelig for norske bedrifter, som allerede har langt høyere lønnskostnader – og i tillegg får vesentlig dyrere frakt av personer og gods per kilometer, som oftest med mange flere kilometer å tilbakelegge enn bedrifter i mer sentralt plasserte land.
Demokratisk?
For Norge er jo rikt på store avstander. Det er kanskje derfor mange politikere er glødende opptatt av samferdselspolitikk og styrer detaljer med liv og lyst?
Vi er i hvert fall blitt så vant til at det er slik, og mange vil nok oppfatte det som udemokratisk om prioriteringene i samferdselssektoren flyttes fra stortingspolitikerne til et fagorgan som prioriterer ut fra samfunnsmessig lønnsomhet. Men slik er det faktisk i de fleste andre land. For eksempel i Sverige, som neppe er noe dårligere demokrati enn vårt eget.
Med en slik løsning ville prosjekter med stor betydning for landets økonomiske fremtid gå foran kostbare broer til tynt befolkede øyer, som ofte blir fraflyttet likevel. Og foran elektrifisering av svakt trafikkerte jernbanestrekninger med tvilsomt potensial for vekst.
”Statens investeringsfond for infrastruktur”
Skal Norge få den samferselsinfrastrukturen vi vil være avhengig av i fremtiden, og skal vi med god samvittighet kunne investere deler av vår oljeformue her istedenfor i utenlandske aksjer og forretningsbygg i London, så må vi vite at pengene brukes der de gir avkastning for det norske samfunnet. Derfor må Norge få et Statens investeringsfond for infrastruktur (SIFI), et uavhengig organ som forvalter en andel av oljeformuen gjennom å investere i lønnsomme norske vei- og jernbaneprosjekter.
Dermed sikres en rasjonell prioritering, og i tillegg utbygging med store, sammenhengende prosjekter som er fullfinansiert, og som derfor kan bygges ut 20–30 prosent billigere enn når det skjer stykkevis og delt – slik resultatet blir når finansieringen kommer via årlige bevilgninger over statsbudsjettet.
De store linjene
Hva så med politikerne? De vil ha en viktig oppgave i å fastlegge de store linjene i samferdselspolitikken gjennom kommende utgaver av Nasjonal transportplan. En plan som må bli langt mindre detaljorientert enn i dag, uten prioriteringer av enkeltstrekninger rundt om i landet, og uten mulighet til å sende milliardbeløp som hilsen hjem på bekostning av nyttige prosjekter som landet trenger.
Og når et stortingsflertall likevel skulle ønske å prioritere et ulønnsomt samferdselsprosjekt, det kan det i enkelte tilfeller være fornuftige grunner til – så kan de selv stå for finansieringen gjennom direkte bevilgninger. Dermed får vi synliggjort at prosjektet er ulønnsomt, samtidig som vi får full åpenhet om hvorfor våre folkevalgte likevel synes det er riktig å bruke penger på dette.