– Det er lovende at den nye regjeringen vil halvere planleggingstiden for nye veiprosjekter. Men skal den holde løftet, så må det gjennomføres radikale endringer i planprosess og lovgivning. Det blir spennende å se om Erna Solberg med mannskap tar de nødvendige grepene, sier sivilarkitekt og planlegger Knut Selberg. Han er en av Norges fremste eksperter på infrastrukturplanlegging, blant annet med bakgrunn som tidligere professor ved NTNUs Institutt for veg- og jernbanebygging og forfatter av flere bøker på fagområdet. Selberg er også nestleder i styret for Aksjon Bedre Vei.
– I dag er gjennomsnittlig planleggingstid for en veistrekning ti år, i enkelte tilfeller mye mer. Den absurd lange tiden både forsinker og fordyrer utbyggingsprosjekter helt unødvendig, sier Knut Selberg, som mener tidsbruken kan forkortes kraftig gjennom relativt enkle grep.
Uheldig arv fra 1980-tallet
Selberg understreker at mange av svakhetene i dagens system kan føres tilbake til endringer som ble gjennomført på 1980-tallet. Da ble ansvaret for planleggingen fragmentert, og fagorganenes innflytelse redusert til fordel for kommunene. Samtidig ble systemet endret slik at sluttpunktet for alle planprosesser ble Miljøverndepartementets planavdeling.
– Det er selvsagt viktig at støyproblemer, kulturminner, biologisk mangfold og andre forhold som Miljøverndepartementet er opptatt av blir godt ivaretatt. Men også slike hensyn må sees i sammenheng med andre viktige samfunnsinteresser. Hvor store ulemper og skadevirkninger skal til før en innvending får gjennomslag? Og hvilke muligheter er det for avdempende tiltak? Dette er spørsmål som må avveies grundigere og med et mer overordnet perspektiv enn det gjøres i dag, sier han.
Helhetsperspektiv
Selberg understreker at Miljøverndepartementets primæroppgave og hovedfokus tross alt er å ivareta miljøhensyn, ikke å finne gode samferdselsløsninger. Det er det andre departementer som også har ansvar for. Derfor er ikke Miljøverndepartementet riktig departement for å vurdere veisaker i et helhetsperspektiv. Planavdelingen bør flyttes, men kanskje ikke til Samferdselsdepartementet, som også representerer sektorinteresser.
– I mangel av et samordningsdepartement – som sikrer at signaler og lover fra ulike fagdepartementer utgjør et koordinert hele – tror jeg at planavdelingen og ansvaret for å avveie motstridende interesser og hensyn mest hensiktsmessig kan legges til Kommunal- og regionaldepartementet, sier Selberg – som samtidig avviser forslaget fra den avgåtte rødgrønne regjeringen om å gi Fylkesmannen en avgjørende rolle i planprosessen.
– I praksis har det vist seg at Fylkesmannen ofte er verstingen når det gjelder å komme med innsigelser. Dette som resultat av at embetet har en rekke mandater som ligger samferdselssektoren fjernt, sier han.
Innsigelser, innsigelser
Den tidligere planprofessoren mener ellers at adgangen til å komme med innsigelser har fått flyte ut over alle proporsjoner som følge av endringene på 1980-tallet. Nå må det strammes inn, om prosessene skal komme under kontroll og få et fornuftig forløp.
– Det gode er blitt det godes verste fiende gjennom en ineffektivitet som gjør det nesten umulig å treffe endelige beslutninger. I dag preges arbeidet av endeløse omkamper og ankesaker. Det er viktig at den nye regjeringen innfører grenser for hvem som skal kunne fremme innsigelser, hvilke temaer som skal være relevante, for hvor lav terskel det skal være, og for hvilke kriterier som skal være oppfylt for at en avgjørelse skal kunne ankes, sier han.
Nødvendige grep
Knut Selberg trekker frem en serie grep som han mener vil hjelpe mye for å bringe innsigelser, protester og anker til et fornuftig nivå:
- Når offentlige instanser avgir uttalelser i konseptutredningsperioden skal disse være forpliktende. Det skal ikke være mulig å komme opp med nye innsigelser. Dermed tvinges instansene til å gjøre et grundig arbeid fra begynnelsen av.
- Når konsept først er valgt, skal ytterligere innsigelser bare kunne gjelde forhold som ikke var kjent i konseptutredningsfasen.
- Ankesaker skal forholde seg til de samme prioriteringer som ble lagt til grunn da konseptet ble valgt.
I tillegg ser han en del endringer som vil kunne bidra til en raskere og mer effektiv gjennomføring:
- Arbeid med reguleringsplan og byggeplan gjennomføres parallelt. Dermed kan man spare ett år i planleggingstid.
- Det må planlegges strekninger på minst ti kilometer og helst mer under ett, og ikke som i dag, helt ned i én kilometer. Lange parseller reduserer både planleggingstid og kostnader, for ikke å snakke om kostnadene ved selve byggearbeidet.
- Utbygging må prosjektfinansieres, slik at arbeidene kan pågå kontinuerlig istedenfor stykkevis og delt. Også dette gir svært store besparelser i byggekostnadene.
”Rene sabotasjen”
Det er ellers interessant å merke seg at også tidligere miljøvernminister og stortingsrepresentant Thorbjørn Berntsen (Ap) – en sentral skikkelse i utformingen av planleggingspolitikken på 1980- og 90-tallet – nå er inne på tilsvarende tanker som Knut Selberg. I et intervju i Vegen og vi nr. 8-2013 reiser han spørsmålet om for mange instanser og grupper har fått for stor innflytelse til å stoppe og forsinke nasjonale veiplaner. Han uttaler at ”en omfattende bruk av innsigelser både (kan) forsinke prosjekter og være veldig kostnadsdrivende”, og at han ”har hørt om innsigelsesprosesser som vegmyndighetene har opplevd som rene sabotasjen”.
– I dag har vi et system der innsigelsesmulighetene får en utmattende effekt, samtidig som de åpner for et omfattende misbruk. Vi må se i øynene at det alltid er noen interesser som blir negativt berørt når et stort samferdselsprosjekt skal gjennomføres – og at det er nødvendig å kunne skjære effektivt igjennom når viktige samfunnsinteresser krever det, sier Knut Selberg.
Artikler på Aksjon Bedre Veis nettsider kan fritt gjengis med kildeangivelse når ikke annet er angitt. Gjelder ikke fotos med annen rettighetshaver.
