Aksjon Bedre Vei (ABV) mener planprosessene bør forenkles, at de som krever tilleggsutredninger selv må betale for disse og at planmyndigheten bør overføres den myndighet som sitter med kostnadsansvaret. – Tør Regjeringen gå inn i dette reformarbeidet med full tyngde, fordi dette vil flytte makt fra kommuner til statlige myndigheter? spør styremedlem i ABV, Stein Fyksen.
Styremedlem i ABV, Stein Fyksen, minner om at i debatten om å få fart på veiutbyggingen i Norge har de langdryge og særdeles ressurskrevende planprosessene med rette vært et sentralt tema i mange år – uten at systemet er endret.
– Det kan imidlertid synes som det har stilnet litt rundt dette tema i det siste. I Stortingsmelding nr. 25 (2014-2015) På rett vei – Reformer i veisektoren vies dette tema svært liten oppmerksomhet. ABV mener at noe bør gjøres for å effektivisere planarbeidet samtidig som kvaliteten på samferdselsplaner heves, sier Stein Fyksen.
For mange prosesser
Fyksen minner om at dagens planleggingsregime består av utrolig mange nivåer og prosesser fra arbeidet starter til gravemaskinen er på plass. Store prosjekter starter med en konseptvalg/KS1-prosess for deretter å gå over i kommunedelplan med planprogram. Så kommer en prosess for å få tillatelse til å utføre nødvendige undersøkelser i marka, deretter reguleringsplan, KS 2, budsjettbehandling og prosjektering med tilhørende utarbeidelse av anbudsdokumenter.
For mange omkamper
– Forsinkelsene ligger i at mange særinteresser kan komme med innsigelser samt at de politiske prosesser tar tid. Ikke sjelden kommer det krav om tilleggsutredninger på tross av tidligere vedtatt planprogram. Det ligger liten risiko i å kreve slike arbeider utført fordi tiltakshaver må betale. Med dagens regime hvor kommuner sitter med makten etter plan- og bygningsloven, og med de krav som settes til kvalitetssikringsprosesser, er det etter ABVs mening lite sannsynlig at det er mulig å redusere planleggingstiden vesentlig, sier Fyksen og fortsetter:
– På toppen av det hele er Regjeringen ikke så sjelden et forsinkende ledd ved at den aksepterer lokale krav om omkamper på tidligere vedtak. E6 Ringebu og E12 i Tromsø er eksempler på dette. Et helt ferskt eksempel på det samme er E39 på Jæren. Og som om dette ikke er nok, er det ofte lange og tidkrevende prosesser knyttet til finansieringsordninger (bompenger).
ABV foreslår endringer
– Aksjon Bedre Vei mener at Nasjonal Transportplan (NTP) fortsatt bør være det overordnede styringsdokument for samferdselsutbyggingen i Norge. Den bør imidlertid gjøres mindre detaljert. Vi bør få med større handlingsrom for etatene. Konseptvalgutredninger med tilhørende KS1-prosess bør være unntak. Videre mener ABV at alle planer for riksveier, fylkesveier og jernbane bør fremmes av etatene. Kommunedelplaner må vedtas av Fornyings- og kommunaldepartementet og Fylkestinget. Kommune kan da behandle reguleringsplaner innenfor vedtatt kommunedelplan. Planprogrammer skal være bindende, og eventuelle krav om tilleggsutredninger må i tilfelle dekkes av kravstiller. Krav om KS2-prosesser gjennomføres av Vegdirektoratet kun som stikkprøvekontroll, og for svært kompliserte prosjekter. I tillegg er det viktig at lengre strekninger og at planer for flere tiltak kan gå i samme planprosess. Det bør også utredes om dagens system for vedtak om bompenger på overordnet veinett kan effektiviseres, sier Stein Fyksen og fremhever dette:
– Det er ABVs mening at prosjektfinansiering bør være den generelle løsningen når et prosjekt først settes i gang. Argumentene mot dette er nesten umulig å forstå.
– Spørsmålet er om Regjeringen tør å gå inn i dette arbeidet med full tyngde, fordi dette åpenbart vil flytte makt fra kommuner til statlig nivå. Dette krever kraft selv om det forutsettes at alle prosesser i planarbeidet må være åpne tidligere, og at «alle» skal få si sin mening, sier Fyksen.
Dagens system er dyrt
Stein Fyksen påpeker at konfliktsakene mellom Statens vegvesen og kommuner/andre myndigheter handler oftest om kostnader. Det er naturlig at interessenter krever sitt ivaretatt, noen ganger til det urimelige, når regningen uten forbehold sendes til tiltakshaver.
– Etter at Statens vegvesen mistet planleggingshjemmelen i vegloven på slutten av 1980-tallet har kostnaden med vegbygging steget vesentlig mer enn ordinær prisstigning skulle tilsi. Ifølge en undersøkelse fra NTNU øket kostnaden med å bygge vei med 8 prosent pr. år i perioden 1990–2010. Det er ikke tvil om at planlovgivningen er en vesentlig årsak til denne urimelig store prisstigningen. Det kan ikke være det minste overraskende når inntil 25 interessenter uten kostnadsansvar kan legge «breisida» til i sine krav uten å tenke på kostnader. ABV mener derfor at planmyndigheten bør overføres den myndighet som sitter med kostnadsansvaret slik dette er beskrevet tidligere i dette intervjuet, sier Fyksen.